img

Ikke helt alene i isødet

06.mai.2006 @ 19:18:06

Vi er avhengige av vindkraft. Det er konklusjonen vår etter den siste ukens aktiviteter på Grønlandsisen. Vi har forberedt oss godt fysisk sett til denne ekspedisjonen, så det er ikke uten en viss bismak at vi innser at vi ikke er helt dimensjonert for å trekke to 180 kilos pulker over Grønland helt uten videre. Det føles iblant brutalt tung. En slik dag var mandag. Et kraftig snøfall natten før hadde dekket landskapet med et tykt lag pudder. Vakkert for øyet, men det fikk dessverre pulkene til å føles enda tyngre. Til tross for mye strev greide vi ikke mer enn 600 meter i timen denne dagen. Kl 14 ga vi oss og satte oss i solen og slappet av i stedet. Med dette tempoet kommer vi ikke til å være fremme ved Gunnbjørnsfjell før sommeren er over, og det har vi selvsagt ikke tid til. Vårt eneste håp nå er at skiseilene skal fylle ut det vi måtte mangle av muskelkraft. Men til dette trenger vi vind!

Neste morgen blåste det en fin vind fra sørvest. Ivrig gjorde vi i stand skiseilene våre og begynte på dagens marsj. Det ble mye prøving og feiling, og litt knall og fall. Men det viktigste var at det virkelig så ut til å gi den effekten vi hadde håpet på! :) Da vi virkelig begynte å få dreisen på skiseilingen døde vinden imidlertid raskt ut. Hvorfor har vind plutselig blitt en mangelvare her på det ellers så forblåste Grønland? Vi fikk så plutselig øye på noen skikkelser i det fjerne, og satte kursen mot dem. Det viste seg å være to australiere. Etter flere uker på Grønland og med vidt forskjellige startsteder hadde altså våre veier møttes.

Pat og Ben, som de het, inviterte oss med til deres leir en drøy kilometer unna og serverte oss nydelig fiskesuppe og whisky. Vi kunne dra frem tante Britts herlige fyrstekaker til gjengjeld. Stemningen var god, og vi snakket om alt fra praktiske ting vedrørende livet i 40 minusgrader til hvorfor mennesker drar på slike egentlig temmelig unyttige ekspedisjoner i ødemarken. Vi er altså ikke helt alene her på Grønland. Det er heller ikke første gang vi møter på noen, siden vi traff på en dansk ekspedisjon et par dager etter vi begynte på turen vår. Når blir neste gang vi treffer på noen her tro? Før vi dro fra Kangerlussaq hadde vi også gleden av å bli kjent med en del andre grønlandsfarere, som i likhet med oss ventet på klarsignal til å sette i gang med turen. Et høydepunkt fra de dagene var moskusmiddagen vi ble invitert på av en annen dansk ekspedisjon.

Moskusmiddag

Moskuslår

Pat og Ben hadde vært underveis siden de ble fløyet inn på isen den 12. april. Egentlig var turmålet deres det samme som vårt, Gunnbjørnsfjell, men grunnet eksepsjonelt ugunstig vær var det nå blitt endringer i planene. De hadde enten ligget værtfast i storm og minus 40 grader, eller så hadde de ligget værfast i vindstille vær, for de var enda mer vindavhengige enn oss: Pat og Bens fremkomstmidler var nemlig såkalte kite-sleder. Under meget gode forhold kan disse tilbakelegge over 400 km på et døgn, men akkurat nå var tydeligvis vitne til medaljens bakside. ;) Pat og Ben snakket også mye om et planlagt "førstemann til Sydpolen" race med slike kite-sleder.

På tirsdag valgte vi å bli værende og vente på vinden sammen med australierne. Onsdag var vindforholdene ikke blitt noe bedre, men vi valgte å gå likevel. Denne dagen gikk vi 8 km. Torsdag sto vi opp kl 1600 for å prøve å nyttegjøre oss av at snøen er ekstra hard tidlig på morgenen. Dette hadde imidlertid motsatt effekt av det vi hadde håpet på, for pulkene gikk akkurat såvidt igjennom skaren. Denne dagen fikk vi bare 4 km, fordelt på 7 timers arbeid.

Fredag blåste det igjen fra sørvest, og hadde det ikke vært for at det snødde tett og at sikten begrenset seg til 10-20 meter, så hadde forholdene vært optimale. Denne dagen tilbakela vi, med vindens hjelp, 52 kilometer! Vi kunne ha holdt på et par timer til hadde det ikke vært for at vi plutselig kom inn i et område med noen store bresprekker. Grunnet den dårlige sikten måtte vi gi oss for dagen der. Bresprekkene er ikke lett å få øye på, så vi velger å være litt forsiktige.

Vi er nå ved posisjon N67deg26min58sek W48deg0min7sek, og har kommet oss opp til 1500 meters høyde. Vi hilser til alle kjente der hjemme! :-D

Kommentarer:
Postet av: Henning

Jeg heier på dere gutter!! synes det var litt lite stæsj på utstyrslista, ellers ser det bra ut;)

14.mai.2006 @ 22:09:01

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=1235125
hits